 |
| Skummelt frisk |
Det er egentlig veldig greit å være hjemme med sykt barn. Man bringer lunken, svart brus og loff til den lille, leser litt høyt, setter på tv og trøster hvis noe er ubehagelig. Ellers kan man benytte tiden til å gjøre noe fornuftig i heimen. Som å ta en liten dupp, oppdatere status på Facebook, spille litt bilspill eller skrive slike ting som dette. Men når den lille, som altså spydde en gang i går kveld, oppfører seg som om hun var helt frisk, blir det noe helt annet. Hun vil selvfølgelig fortsatt ha brus og kjeks, men ikke den typen jeg har i huset. Hun vil helst leke med dukkene som vi ikke har, og hun vil se på en film som ingen finner. Og alt dette skal skje på en gang. Dessuten vil hun ut å leke, og lurer på om ikke søsknene er ferdige på skolen og barnehagen snart. Og ennå er ikke klokka ni.
Etter mye mas og misnøye, fra meg, ender jeg opp på gulvet. Der leker vi sammen, hun og jeg, og jeg lar henne bestemme det meste. Jeg gjør det selvfølgelig ikke med glede, for jeg har så mye annet jeg vil gjøre. Men siden det er mye verre å høre på masingen og misnøyen hun ellers lirer av seg, lar jeg det stå til. Vi leker med dukker, lego, sminkedokke og ballonger et par timer. Jeg hjelper henne å bygge et sminkebord som passer helt perfekt i dukkehuset, og hun løper opp på loftet for å finne en bitte liten hårføner som skal ligge på sminkebordet. Når hun kommer tilbake har hun byttet. Både klær og personlighet. Hun har blitt en liten prinsesse, og skal se prinsessefilm på tv. Hun ser film og gomler kjeks i noen minutter, før hun på nytt spør om søsknene kommer hjem snart. Jeg svarer at de kommer «snart», og håper det er sant.
Etterpå rydder jeg sammen med henne, og er litt sur for at jeg ikke får fullført det sjakkpartiet jeg har gående på pc’-en. Vi sorterer dukker fra lego og putter alt i riktig kasse. Så må hun gå på plass med kassene, og jeg skryter av hvor flink hun er. Jeg registrerer at sola skinner inn på stua, at det fortsatt ikke finnes antydning til snø ute og at jeg har en superfrisk unge hjemme sammen med meg. Så blir jeg fylt med skam over det labre humøret mitt. Å være hjemme med et friskt barn, er en velsignelse som man i mye større grad burde kunne sette pris på. Det finnes sikkert mange som ville byttet plass med meg, uten betenkning.
Problemet er bare at «sykt barn» helst skal behandles som sykt barn. Selv om barnet er friskt. Vi kan ikke gå ut og leke, dra til butikken, kose oss på kafé og gjøre slike sosiale uteting. I min egen barndom lærte jeg at dersom man er borte fra plikten, altså barnehage, skole eller jobb, så skulle man holde seg hjemme og ha det ganske fælt, til man ble frisk igjen. Og dette praktiserer jeg fortsatt.
Derfor må man, sånn på tampen av dagen, kunne konkludere med at små unger ofte får rett. Hadde det ikke vært for henne, og hennes behov for å ha det litt gøy, så hadde ikke dette blitt en koselig dag i det hele tatt. Selv om jeg er en prinsippfast herre, må jeg justere meg litt overfor en prinsippfast prinsesse. For uten henne ville jeg gått glipp av en hyggelig innedag også.
(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 10. februar 2014.)
