Alle de andre hadde vært på “førskole” på våren. Førskolen var et par dager på skolen, der de fikk møte nye klassevenner og lærere. Jeg hadde ikke vært på sånt. Jeg hadde nettopp flyttet til området, og hadde gått glipp av alle forberedelser. Jeg kjente en jente som skulle begynne i klassen min. Hun het Gro, og jeg hadde truffet henne et par ganger i løpet av sommeren. Jeg syntes hun var verdens søteste jente, og hun bodde heldigvis like i nærheten av meg.
Vi som skulle begynne i første klasse, hadde samlet oss i en enorm skolegård, som bestod av svart asfalt, med tegninger av to fotballbaner. I tillegg hadde de satt opp et klatrestativ i naken stål med kroker, som skapt for å pådra seg kroniske og alvorlige lidelser. Der sto vi altså, nitti skjelvende unger som knuget hver vår mor hardt i hånden. Det var ingen fedre der. Det kom tre lærere ut på trappen og leste opp navnene på de som skulle følge etter dem inn. Etter hvert som mødre og barn bekreftet sin tilstedeværelse forsvant de inn i den flate røde bygningen, og til slutt sto jeg alene tilbake. Sammen med mamma.
Etter noen sekunders betenkning, viste mamma en beslutsomhet og handlekraft som nesten skremte meg litt. Hun slepte meg fort inn i korridoren, hvor hun huket tak i en lærer og fikk satt meg opp på en klasseliste. Læreren ble min klasseforstander, han pekte på en dør, og jeg var plutselig en del av klasse 1A. Jeg fant en ledig plass bak ryggen til Gro. Der mente jeg at det skulle bli trygt å sitte de neste årene.
Læreren vår var snill og blid denne dagen. Han ga oss blyant og viskelær, meldingsbok og blyantspisser. Jeg spisset blyanten veldig godt, og trykket spissen gjennom ullgenseren og inn i ryggen til Gro, bare for å gi et signal om at jeg satt like bak henne, dersom det skulle være noe. Hun reagerte med et vræl, og jeg skjønte at jeg hadde feilberegnet effekten som en sylkvass blyant har på jenterygger. Mødrene bakerst i klasserommet kikket bebreidende på min mor, og hun kikket sjokkert på meg. Jeg kikket på blyanten som hadde behov for en ny runde i blyantspisseren.Litt etter fikk mødrene beskjed om å forlate rommet. Det var nok like greit, siden de likevel ikke gjorde annet enn å skule på hverandre. Vi lærte hvordan vi skulle rekke opp hånden, og så rakk vi opp hånden resten av timen. Vi ble vist rundt til de viktigste rommene på skolen, og jeg husker at naturfagrommet luktet lik og var fylt med døde dyr. Jeg lurte veldig på hvordan de hadde fått uglen til å sitte stille lenge nok, til å få stoppet den ut. Gymsalen var splitter ny og kolossalt stor, og der måtte vi ha gymsokker, og jentene måtte ha gymnastikkdrakt som var det samme som badedrakt. I friminuttet sa jeg unnskyld til Gro, som egentlig var litt fornøyd med all sympatien og oppmerksomheten hun hadde fått, etter angrepet fra den slemme nabogutten.
Til slutt samlet vi oss på klasserommet hvor vi fikk utdelt hver vår bok, med beskjed om å legge papir på denne til neste dag. Så ventet vi til det ringte ut, og vi fikk lov å gå hjem, til hver vår overspente mor. Jeg gikk hjem sammen med Gro, som fortsatt haltet litt etter episoden med blyanten.
Neste skoledag fikk Gro bytte plass, og jeg havnet fremst i klasserommet. Læreren vår tok ingen unødige sjanser, tydeligvis. Og jeg hadde fått med meg kulepenn hjemmefra. Det var tydelig at første skoledag i 1976 bød på mye læring, for ganske mange.
(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 24. september 2014)
