Full fart fremover

Fartsgrensene i Norge er alt for lave. Det vet jo alle. Fartsgrensene i Norge er laget fordi noen få av oss er dårlige til å kjøre bil. Og når de dårlige kjører bil, kjører de på andre biler. Og folk. Det er ikke vi flinke bilister som kjører på folk. Det er de andre. De dårlige. Derfor synes jeg det er greit å bryte fartsgrensene. Jeg gjør det jo ikke alltid, selvfølgelig, bare når fartsgrensen hindrer meg i å kjøre så fort jeg vil. Eller kan. I skarpe svinger, og på fortau og sånt kjører jeg til og med under fartsgrensen av og til. Så i gjennomsnitt ligger jeg sikkert ganske godt an.

Det er ikke det at jeg ikke vil ha fartsgrenser. Men jeg vil ha bedre fartsgrenser. Og siden jeg ikke får bedre fartsgrenser, blir det litt vanskelig for meg å forholde meg til dem. Jeg bruker selvfølgelig fornuften, og det er ikke slik at jeg bryter fartsgrensene for moro skyld. Jeg gjør det bare når fartsgrensen er til særlig ulempe for meg. Som for eksempel når jeg har det travelt med å få ungene i barnehagen før jeg skal på jobb. Eller når det er noe jeg må rekke på tv om kvelden. Eller når det blir litt kjedelig å kjøre sakte.

Jeg har selvfølgelig både hørt og lest om ulempene ved å kjøre fort. Forskere har funnet ut at mange flere blir skadet og drept i trafikken av det, sies det. Men hvem er egentlig disse forskerne? Mange av dem er sikkert fotgjengere, eller syklister. Eller enda verre: Rulleskiløpere! Enten det, eller de er betalt av slike. Så kan man stole på forskerne? Nei. Det finnes minst to forskere som sier at det ikke er farten som dreper. Jeg vet ikke hvem som har betalt dem, men det de sier høres fornuftig ut.

Jeg har vært i utlandet. Der kjører de fort der. Mye fortere enn her hjemme, så hva hjelper det om jeg begynner å kjøre litt saktere? I den store sammenhengen, mener jeg. Hva hjelper det, dersom forskerne har rett, og jeg sparer ett liv? Når det likevel er så mange liv som går tapt andre steder i verden? Og dessuten er jeg litt skeptisk til disse forskerne, med dårlig skjult sykkelbukse.

Nei. Så lenge de får lov til å kjøre fort i andre deler av verden, så vil jeg også kjøre fort. Det er ikke min oppgave å lede an i kampen for rolige, idylliske gater. Uansett hvor sakte jeg kjører, vil det nesten ikke gi seg utslag på verdens gjennomsnittsfart.

Dessuten kan man aldri være sikker. Hvis jeg for eksempel kjører sakte i hundre mil, eller tre mil for å holde oss litt til realitetene, og ikke kjører på noen… Kan man da være sikker på at det skyldes at jeg kjørte sakte? Det kan jo være helt andre ting som førte til at ingen ting skjedde. Det kan være fordi det var søndag. Dersom det var søndag. Eller natt, hvis det var om natten. Eller det kunne vært midt under en landskamp i fotball. Som du ser finnes det en hel del naturlige forklaringer på hvorfor ingen ting skjer.

Dette er jo like innlysende som at det kan være naturlige årsaker til klimaendringene. Tenk om vi benyttet anledningen til å forplikte oss til å redusere utslippene. Og så viste det seg, om hundre år, at det ikke var helt nødvendig. Hva da? I verste fall vil FrP kunne si ”hva-var-det-vi-sa”. Om hundre år. Men det sier de sikkert uansett. Så man kan ikke være sikker. Det er mest behagelig å lene seg skråsikkert på FrP’s usikkerhet. Så slipper vi å forspille muligheten til å gjøre som vi vil. Til å kjøre på videre, slik vi helst vil.

(Publisert i Nationen 11. juni 2013)

Mitt møte med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet skal ha møte nå. De skal møtes og snakke om hva de skal mene. De skal juble og jubilere. For førti år siden ble partiet dannet av Anders Langes argsinne, deretter formet av Carl I. Hagens misnøye og nå ledet av Siv Jensens ambisjoner. Og plutselig husker jeg mitt første møte med Fremskrittspartiet: 

Storebroren til en kompis, var leder i det lokale Fremskrittspartiets ungdom, en gang på slutten av åttitallet. Han delte ut ballonger til alle som ville ha, og det var mange. Minst ti-femten stykker. Han hadde hvit kjeledress på seg, og snakket stort sett om hvordan svartingene kom til landet vårt, tok både jenter og jobber fra oss, slik at vi ble arbeidsledige og skjeggete sosialklienter, som bare kom til å snylte på staten fordi vi var blitt udugelige og late, og da kom vi til å bli litt kriminelle og burde settes i utrivelige fengsel, helst på Jan Mayen. Vi som var litt yngre enn ham, syntes han var litt i overkant ivrig, men at han kanskje hadde litt rett, sånn på bunn. Han hadde jo både kjeledress og stresskoffert. Og da lyver man ikke.

En dag, sikkert en stor dag for vår venn i kjeledress, fikk vi vite at selveste høvding Carl I skulle komme. Han skulle holde foredrag eller noe slikt, i kantina på yrkesskolen. Jeg og alle andre femtenåringer i området ble utstyrt med et ekstra sett ballonger, et par buttons og klar beskjed om å være til stede. Og det var klart vi kom. Vår interesse for politikk, ble overgått av det meste egentlig. Vi var mer interessert i Samantha Fox, amerikanske biler, japanske biler, mopeder, skrutrekkere, snus, jenter, filmer, ostesmørbrød fra mikrobølgeovn og fingerhekling. Når sant skal sies. Likevel hadde vi nok følelse av at vi skulle få se noe stort. Og det fikk vi.

Carl I. Hagen ankom lokalet som kongen av Carlivar-show. I hvit genser, og med henrykte lakeier rundt seg. Deriblant vår venns storebror. Carl I. Hagen snakket seg varm om hvor fryktelig vi hadde det i samfunnet, og hvor godt vi tok vare på de kriminelle. Etterpå kom advarslene: Hva ville vi følt dersom vi ikke fikk en jobb, fordi en pakistaner gjorde den for halve lønna? Hvordan ville vi reagert dersom søsteren, eller kjæresten ble voldtatt av en innvandrer? Han brukte ord vi kjente oss igjen i, om situasjoner vi aldri hadde tenkt på. Og som vi aldri kunne forestille oss. Men vi skjønte såpass, at landet var oversvømt av innvandrere, kriminelle og snyltere. Og byråkrater. Og at Fremskrittspartiet kunne fri oss fra alt dette.

Alle nikket og smilte høflig, unntatt én. En rødhåret liten gutt, helt bakerst, protesterte mildt mot noen av Hagens uttalelser. Han fortalte at han bodde på et lite småbruk ved kysten, og at med Fremskrittspartiets politikk ville de miste alt av tilskudd og muligheter for videre drift. Som svar fikk han da at enkelte ulønnsomme bedrifter, ikke hadde livets rett, og at de da fikk flytte til byen, og at det kom nok til å gå bra, bare man fikk seg en forståelig dialekt. Det ble humring i salen, og alle kikket rart på den rødhårete med det store motet.

Det var ikke før etterpå jeg skjønte poenget. Etter at de hvite kjeledressene hadde plukket ned flaggene, og alle hadde gått hver til sitt. På tur hjem alene skjønte jeg det: At Carl I. Hagen mønstret en politisk bølge, en slags turné som skulle skape begeistring og stemmer. Jeg skjønte også at han kom til å klare det.

Men aller mest skjønte jeg dette: Politikere bør ikke latterliggjøre små gutter med rødt hår, som tør å ta sin egen gård og bygd i forsvar. Ingen av oss på dette møtet stemte på Fremskrittspartiet den høsten. Litt fordi vi ikke hadde stemmerett, men mest fordi en liten gutt med rødt hår og rar dialekt knuste Carl I. Hagen på et mønstringsmøte i Namsos. 

(Publiset i Nationen, 21. mai 2013)