Dørskilt for landet

Vi er rammet av to samtidige katastrofer. Den ene skyldes levekårsundersøkelser og gammelt selvskryt, og kan sikkert kalles en lykkekatastrofe. Det ulykkelige med denne er at den trekker til seg den andre katastrofen, altså en jevn strøm av flyktninger, hvor de aller fleste flykter fra noe, og sikkert også noen som flykter til noe.

Regjeringen har derfor, på vegne av oss, bestemt seg for å avbryte den første katastrofen. Vi skal snakke ned landet vårt. Vi skal fortelle at det slett ikke er så kult her i landet, at vi har litt av hvert å stri med, og at all denne velferden som alle snakker om ikke er så bra likevel. Regjeringspartiene skal med andre ord, drive valgkamp igjen.

Derfor har jeg tillatt meg å hjelpe til litt, slik at verden der ute skjønner hvilket helvete det er her hjemme. Det vil nok få de fleste flyktninger til å tenke seg grundig om. Og så deler jeg det her, før det trykkes på flygeblader og grensestolper:

Kjære flyktning. Du skal ikke tro at det er bare å komme hit. Du skal ikke tro at alt blir fryd og gammen, bare du kommer innenfor døra vår. Du skal helst ikke tro at det blir noe bedre. I hvert fall ikke så veldig. For nå må du tåle det, nå skal du få se hva vi sliter med her inne:

• Vi har verdens høyeste skattetrykk, verdens høyeste bensinpris og verdens dyreste sprit og øl.  Vi har en mørkeblå regjering, iskalde vintre og regnfulle somre. Det blåser alltid motvind og det er svart hav. Vi er riktignok verdens rikeste land, men vi sliter med kommunal armod og handlingslammelse.
   
• Langs de få farbare veiene vi har, finner vi bomveger, fartsgrenser, holkeføre, saltløsning og polakker på sommerdekk. Vi har syklister i kjørebanen, elg i veikanten og lokalsykehuset er uten akuttberedskap. Og piggfrie vinterdekk. For miljøets skyld. Dessuten må vi dele vegen med bobiler, campingvogner, rånere og folk på vei til Syden.
   
• Vi har respektløse barn og unge, uten moral, med skolemelk og skolefrukt i skoler med dårlige lærere. Vi har heldøgns barnehage, døgnkirurgi, dagplasser og ventetid hos fastlegen. Det koster to hundre kroner å spasere gjennom baksetet på en drosje. Både sykehjem, fengsler og piloter er fulle, vi har kvinnelige sjefer, kvinnelige fotballspillere og homoseksuelle prester.
   
• Det eneste vi har å kose oss med, er lutefisk, ferdigpizza, helgefyll og tran. Som vi ikke liker men later som vi tar. Vi skuler på hverandre, mens vi skremmes av andre. Som tyver, sykdommer og Dagbladet og VG. Vi gjør så godt vi kan, for å unngå dårlig selskap; alkoholikere, alenemødre, tiggere og ADHD.
   
• Vi må lære nynorsk og blokkfløyte og lytte til norsk rap. Vi må dele med andre, vi må være snille og vi får ikke lov til å skyte noen. Vi får si det vi vil, men det får også Per Sandberg og dessuten må vi betale lisens, for å få fredagskveld og TV’en til å gå sakte.
   
• Når vi skal handle må det gjøres på en helt vanlig hverdag, og i ferskvaredisken finnes salt og is og fint lite annet. Det er skrutopp på melka, du må pakke inn selv, og betale det hvite ut av øya. Hvis du har. Så drar vi hjem, forbi gjengrodde skoger, nedlagte småbruk og den vakreste natur vi kjenner. Til enebolig, nabolag, garasjer og eiendomsskatt.

Så kjære flyktning, tar du sjansen på dette? Tåler du dette? For det er dette vi har, det er sånt vi sliter med. Hver eneste dag, nesten. Det eneste vi mangler er krig. Sånn ordentlig krig. Der søsken blir skutt og barna dør i bombeangrep. Der besteforeldre gråter, og byer brenner. Det har vi ikke.
Så om du er villig til å forlate det du har, og dele på våre problemer – ja, da skal du bare komme.

Men tørk av føttene først, er du snill.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. november 2015)  

Bare ni år…

Jeg beklager eventuelle feil i denne teksten. Jeg beklager min forenklede retorikk, og min tilforlatelige innfallsvinkel. Den skyldes nok, i all hovedsak, manglende skolegang. Jeg er blant dem som måtte klare meg med ni års grunnskole. Ikke forvent all verden av sånne.

Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.

Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.

Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?

Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.

Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.

Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.

Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.