Pakket og klart

Det er 1995 og desember. Tunge, våte snøfiller lander med et sukk på bakken, før de smelter og bidrar til den evigvåte og svarte førjulstiden. Det er akkurat så kaldt at man må ha vinterklær på seg. Inne i butikken ligger temperaturen på stødige tjueåtte grader, og det er bjelleklang og kø overalt.

- Og så vil jeg gjerne ha det pakket inn, sier jeg.

Jeg sier det uten spørsmålstegn, og det er ikke ment som en utfordring. Det er desember 1995, og helt vanlig at butikkene tilbyr seg å pakke inn det som skal være en gave.

Damen på cash og carry-avdelingen på Bohus, har slått inn alle varene mine på kassa. Jeg har handlet noen lysestaker, nissefigurer og annet fjas. Julemusikken smyger ned fra taket og bedøver oss som er der inne, slik at vi skal komme i riktig juleshoppingmodus. Jeg er ikke helt i modus ennå, og føler meg utilpass så det holder.

- Vi har pakkedisk der, sier hun og peker vennlig på pakkedisken som står like ved kassen.

- Så fint, sier jeg. Da kan du sikkert bruke den.

 
Jeg står like støtt. Køen bak meg humrer litt, men humringen går over til murring når de skjønner at jeg mener alvor. Kassadamen smiler overbærende, når hun prøver å forklare at de har for lite folk på jobb, til at de kan pakke inn for kundene. Jeg smiler like ekte tilbake, når jeg forklarer at jeg har forståelse for at jula kom overraskende på dem i år, og at jeg kanskje kan komme tilbake en dag da alle er på jobb. Hun ser rart på meg, noe jeg absolutt kan forstå. Så foreslår hun at hun kan pakke inn for meg, når hun har tatt unna den verste køen. Jeg synes det er et utmerket forslag. Rett bortenfor kassa ligger en liten kafé, og jeg setter meg der. Etter en kopp, og en halv avis, kommer hun bort til meg med posen med ferdig innpakkede gaver. Hun ser slett ikke helt blid ut. Jeg takker henne grundig for hjelpen, og roser henne for servicen. Da ser hun faktisk blidere ut, og ønsker meg en riktig god jul i det hun snur seg for å gå tilbake til kassen.

Det er slik jeg husker vendepunktet. Derfra og ut handlet det bare om butikkene, og hvordan kundene skulle tilpasse seg dem. Og dermed var kampen i gang. Kall meg gjerne barnslig, men én gang i året (eller tjue hvis man regner med bursdager) vil jeg at handelsnæringen skal yte service litt utenom det vanlige. Siden jeg bruker penger langt ut over grensene for det forsvarlige, synes jeg det er på sin plass at de som skal ha pengene mine kan strekke seg litt for å få tak i dem. Ved for eksempel å pakke inn for meg. Så jeg står fortsatt på mitt, og får det som regel som jeg vil.

Men jeg er ikke helt uten julehjerte. Så jeg bærer over med sekstenåringen, som har fått sin første juleferiejobb, og strever febrilsk med flortynt og billig julepapir, mens han prøver å pakke inn en ball med pigger. Jeg ler ikke åpenlyst av ham, men snur meg høflig bort, vel vitende om at dette må nok gjøres om igjen, når jeg kommer hjem – til kona.

Men desto større blir imponasjen, når man kommer til forretninger som er vant til høy standard, og høy pris. Hos gullsmeder for eksempel, har man åpenbart kun ansatt jenter med bachelorgrad i innpakking. Det er med dyp beundring jeg betrakter håndverket som da foregår foran meg. Jenta foran meg, spør ikke om hun skal pakke det inn en gang. Hun bare gjør det, siden hun forstår at ringen i størrelse bitteliten ikke er ment for meg. Så pakker hun det inn, så nennsomt at man skulle tro fingrene hennes var en forlengelse av kroppen. Hun kunne pakket inn et speilegg, uten å skade det. Hun holder gaven med en hånd, mens saksen løper gjennom papiret i et presist kutt. Med den tredje hånden bretter hun perfekt rundt kanten på objektet, mens hun kutter tape og bånd med tærne. Til slutt lander båndet i en perfekt dunge av kruseduller, midt oppe på pakken. Jeg står måpende og ser på, og det er like før jeg går på kne foran henne, med ringen i hånden. Innpakket.

Og akkurat da føler jeg at jeg har seiret. At kampen mot selvbetjent service er vunnet, og at aldri mer skal jeg gå ut av butikken som en taper.

Men det er før jeg betaler.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 22. desember 2015)  

Dørskilt for landet

Vi er rammet av to samtidige katastrofer. Den ene skyldes levekårsundersøkelser og gammelt selvskryt, og kan sikkert kalles en lykkekatastrofe. Det ulykkelige med denne er at den trekker til seg den andre katastrofen, altså en jevn strøm av flyktninger, hvor de aller fleste flykter fra noe, og sikkert også noen som flykter til noe.

Regjeringen har derfor, på vegne av oss, bestemt seg for å avbryte den første katastrofen. Vi skal snakke ned landet vårt. Vi skal fortelle at det slett ikke er så kult her i landet, at vi har litt av hvert å stri med, og at all denne velferden som alle snakker om ikke er så bra likevel. Regjeringspartiene skal med andre ord, drive valgkamp igjen.

Derfor har jeg tillatt meg å hjelpe til litt, slik at verden der ute skjønner hvilket helvete det er her hjemme. Det vil nok få de fleste flyktninger til å tenke seg grundig om. Og så deler jeg det her, før det trykkes på flygeblader og grensestolper:

Kjære flyktning. Du skal ikke tro at det er bare å komme hit. Du skal ikke tro at alt blir fryd og gammen, bare du kommer innenfor døra vår. Du skal helst ikke tro at det blir noe bedre. I hvert fall ikke så veldig. For nå må du tåle det, nå skal du få se hva vi sliter med her inne:

• Vi har verdens høyeste skattetrykk, verdens høyeste bensinpris og verdens dyreste sprit og øl.  Vi har en mørkeblå regjering, iskalde vintre og regnfulle somre. Det blåser alltid motvind og det er svart hav. Vi er riktignok verdens rikeste land, men vi sliter med kommunal armod og handlingslammelse.
   
• Langs de få farbare veiene vi har, finner vi bomveger, fartsgrenser, holkeføre, saltløsning og polakker på sommerdekk. Vi har syklister i kjørebanen, elg i veikanten og lokalsykehuset er uten akuttberedskap. Og piggfrie vinterdekk. For miljøets skyld. Dessuten må vi dele vegen med bobiler, campingvogner, rånere og folk på vei til Syden.
   
• Vi har respektløse barn og unge, uten moral, med skolemelk og skolefrukt i skoler med dårlige lærere. Vi har heldøgns barnehage, døgnkirurgi, dagplasser og ventetid hos fastlegen. Det koster to hundre kroner å spasere gjennom baksetet på en drosje. Både sykehjem, fengsler og piloter er fulle, vi har kvinnelige sjefer, kvinnelige fotballspillere og homoseksuelle prester.
   
• Det eneste vi har å kose oss med, er lutefisk, ferdigpizza, helgefyll og tran. Som vi ikke liker men later som vi tar. Vi skuler på hverandre, mens vi skremmes av andre. Som tyver, sykdommer og Dagbladet og VG. Vi gjør så godt vi kan, for å unngå dårlig selskap; alkoholikere, alenemødre, tiggere og ADHD.
   
• Vi må lære nynorsk og blokkfløyte og lytte til norsk rap. Vi må dele med andre, vi må være snille og vi får ikke lov til å skyte noen. Vi får si det vi vil, men det får også Per Sandberg og dessuten må vi betale lisens, for å få fredagskveld og TV’en til å gå sakte.
   
• Når vi skal handle må det gjøres på en helt vanlig hverdag, og i ferskvaredisken finnes salt og is og fint lite annet. Det er skrutopp på melka, du må pakke inn selv, og betale det hvite ut av øya. Hvis du har. Så drar vi hjem, forbi gjengrodde skoger, nedlagte småbruk og den vakreste natur vi kjenner. Til enebolig, nabolag, garasjer og eiendomsskatt.

Så kjære flyktning, tar du sjansen på dette? Tåler du dette? For det er dette vi har, det er sånt vi sliter med. Hver eneste dag, nesten. Det eneste vi mangler er krig. Sånn ordentlig krig. Der søsken blir skutt og barna dør i bombeangrep. Der besteforeldre gråter, og byer brenner. Det har vi ikke.
Så om du er villig til å forlate det du har, og dele på våre problemer – ja, da skal du bare komme.

Men tørk av føttene først, er du snill.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. november 2015)