Deilig med is i vårsola

Det er så utrolig deilig og endelig kunne se sola igjen. Den er så fin der den prøver å dra seg over fjelltoppene, stange gjennom skylaget og piske mitt blåhvite ansikt med varme stråler. Det svir så godt i huden, når jeg kjenner at det endelig begynner å strømme blod gjennom kinn og pannebrask. Jeg myser lykkelig mot den gule kula, og løfter hodet mot himmelen. Det burde jeg ikke gjort.

For under meg ligger vinteren som et blått belegg ennå. To meter med puddersnø er hardpakket ned til ti centimeter blå stålis. Og med det samme jeg drar blikket opp fra bakken, er jeg utenfor all form for kontroll. Jeg kjenner at jeg glir litt med den ene skoen, sikkert ikke mer enn et par centimeter. Jeg justerer litt med å flytte på den andre foten, og da kjenner jeg det. Underlaget trekker seg unna meg, og blir på en måte borte.

Jeg faller ikke ned. Jeg faller oppover, slik at kroppen ligger i perfekt vater, en kroppslengde unna bakken, før jeg deiser ned. Jeg lander som en vedsekk, og kjenner hvordan knoklene gir etter for det harde underlaget, etter hvert som kroppen smøres utover og går i ett med vinteren. Jeg mister alt jeg har; briller, mobilen, småpenger, pusten og stoltheten forlater en slagen mann, og det siste jeg tenker er: «Herregud, håper ingen ser meg nå».

Så kommer smerten. Og det er først da jeg oppdager at jeg fortsatt lever. Lungene, som åpenbart kollapset i møte med bakken, utvider seg sakte og urytmisk, mens jeg prøver å gjenvinne oksygenopptaket. Jeg hikster og sikler, og lurer på om jeg virkelig ropte de ordene som jager gjennom hodet. Et ekko av all kjent bannskap og fordømmelse tyter ut gjennom alle åpninger, og jeg prøver så godt jeg kan og ikke gråte, i tilfelle noen skulle komme. Jeg er tross alt mann, selv om jeg føler meg som en hjelpeløs sjøstjerne akkurat nå.

Jeg samler sammen lemmer og muskler så godt som det lar seg gjøre. Underarmen knirker og knærne protesterer, og jeg vurderer om det er mulig å åle seg tilbake til huset, ved hjelp av tennene. Jeg puster tungt og smertefullt i det jeg, samler alt av krefter, og reiser meg opp. Jeg beveger meg som en zombie, og skjønner at de tre meterne til trappa kommer til å fortone seg som et birkebeinerløp.

Men jeg føler meg langt i fra som noen birkebeiner, i det jeg klorer meg fast til det første trinnet i trappa. Med stivfrosne fingre og grenseløs selvmedlidenhet karrer jeg til meg kosten, som typisk nok ligger i nærheten. Jeg mobiliserer det siste jeg har av treffsikkerhet, og styrer enden av kosteskaftet inn på ringeknappen. Jeg ringer på døra. Hjemme hos meg selv.

Etter tjue minutter, eller tjue sekunder, åpnes døra av min nest yngste datter. Hun ser forskrekket på liket av sin far som ligger i trappa og ynker seg. Jeg skjønner tegninga og later som om alt er normalt:
- Pappa har bare mistet noe, kan du hente mamma? NÅ!» stønner jeg, med tilgjort rolig stemme.
Hun lar seg imidlertid ikke lure og brøler inn i huset:
- Maaaaammmmmmaaaaa! Du må komme på trappa. Pappa er lam!

Ikke lenge etter kommer redningen. Min kjære kone kommer til unnsetning, slik at hun kan se på, mens jeg bukserer den forslåtte kroppen innover i huset. Hun snur seg høflig bort når hun ler, og omsorgen oser av henne. Jeg tenker at dersom dette havner på instagram, så flytter jeg.

En halv time senere sitter jeg i godstolen og har varetelling. Resultatet viser null knekte bein, sju gryende blåflekker og et hovent kne, og en havarert selvfølelse. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt kan gå, og forbanner den nordnorske glarholka, den lumske sola og min åpenbart lave smerteterskel. Så priser jeg meg lykkelig over at fallet ikke skjedde i selve trappa. Totalt uvitende om at nettopp denne skal kveste resten av meg, neste dag.

Selsmak og annet snadder

Under en sjømatmesse på Ytre Helgeland fikk jeg gleden av å prøve selkjøtt. Kjøttet var både speket, røkt og tørket, så man skulle tro det meste av selsmaken var borte. Men det var den slett ikke. Fortsatt hang det igjen en underlig smak av svette og fisk i kjøttet. Han som hadde laget kjøttet (ikke selen, men selgeren) stod foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg tygget og tygget mens jeg prøvde å komme på noe hyggelig å si til den stolte kokken. Den bitte lille kjøttbiten hadde tatt turen inn sammen med en flis av et flatbrød, og etter tre, fire tygg var munnen full. Jeg svelget og svelget, og prøvde febrilsk å dele opp biten med tennene. Etter fem minutter var jeg klar til å snakke. Jeg hadde tårer i øynene, og et falskt smil om munnen.

- Joda, sa jeg. Dette var jo interessant. Dette kan man jo ty til, dersom vi blir tomme for ku, gris, sau, elg, rein og sånt. Jeg undertrykte et grøss, og kikket meg rundt etter noe å drikke.

Kokken smilte overbærende, og antydet at mange synes smaken er litt uvant ennå. Han rallet videre om viktigheten av å utnytte ressursene i havet, om kortreist mat og bærekraftig fangst. Jeg fryktet at han skulle komme opp med flere smaksprøver, så jeg nikket ivrig og var så enig som jeg kunne.

Etterpå gikk jeg i stor bue rundt andre stands med smaksprøver. Jeg unngikk brislingburger, torsketunge’n’chips, laksepølser, røkt sjøløve og rognsmoothier. Jeg smøyg meg forsiktig ut fra det eksperimentelle matteltet, og fikk endelig kommet meg ut og vasket munnen i vann og pils. Jeg kaldsvettet ennå etter det korte men intense møtet med selskjenderen.

I dette landet er vi strengt tatt vant til å spise sære matretter. Mat som gir utlendinger serie-brekninger gjør oss utrolig stolte, og nasjonalfølelsen vokser proporsjonalt med deres avsky. Det lages tv og videoer, hvor amerikanere og andre med bedøvde og impotente smaksløker utfordrer hverandre ved å smake på helnorske matretter. Sånt som vi spiser. Altså bedervet fisk i alle varianter, tørket og skamsaltet kjøtt, hodeskaller og produksjonsavfall, skalker og skorper og til og med avløpsrenser. Og det verste er at mye av dette faktisk er godt. Kanskje mest fordi vi har blitt litt vant til det…

Det er nok derfor vi er de perfekte prøvekaniner for ny, eksperimentell mat. Ingen ting kan drepe et folk som er foret opp på myse, lut og syre. Vi har tydeligvis utviklet et fordøyelsessystem av asbestbelagt, seigt lær og vi kan bæsje asfalt uten å fortrekke en mine. Da er det ikke til å undres over at vi omfavner enhver initiativrik bonde, fisker eller fangstmann som kommer med «nyheter». Enten det er en nygammel måte å lage maten på, eller at maten kommer fra hittil ukjente kroppsdeler. Hvor sitter forresten skinka på en kalkun? Eller familieskinka?

For å kunne selge de ulike underlige påfunnene, hjelper det med en god historie og markedsstrategi. Siden vi er så glade i å se på oss selv som hardt arbeidende, bunadskledde og barske jegere, presenteres en fortelling rundt produktene. Enten at maten er laget av, eller for, slike barskinger som oss selv. I tillegg må produktene ha navn som minner om hav, seter, fjord og daler.

Dette gjør også industrien, med stor presisjon og falsk innlevelse. Og siden det egentlig smaker gamle skinnhansker av maten, tilsettes bacon – både i maten og navnet. Senehinnepostei blir da til «svinepostei med bacon», tang- og fiskebeinpulver blir til «Vesterålens favorittsuppe» og slakteavfall med soyamel blir til «pizzakjøtt».

Og skal jeg være ærlig, så setter jeg større pris på en overoptimistisk selfanger og en håpefull ostebonde enn på en blodfattig og smakløs industri som lager mat av ingenting, og må lyve på seg en fortelling.