Dyr språkopplæring

Jeg er ikke så veldig lettlurt. Det er i alle fall det jeg lurer meg selv til å tro, sånn i det daglige. Og så prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg må handle deretter. Men når to stykker rotter seg sammen og over tid overtaler meg til å tro at de har løsningen på mine problemer… Ja da kan jeg gå i fella. For noen år siden ble jeg utsatt for et slikt komplott. Den ene lurendreieren var en bruktbilselger, på alle måter. Den andre var meg selv. Begge var relativt desperate.

Jeg hadde et desperat behov for en bil som kunne romme mange personer, og den bagasjen disse har med seg. Han hadde et desperat behov for å bli kvitt en stor fransk plastbil. Vi møttes på halvveien, og da jeg kjørte sørover over Saltfjellet, tror jeg han lå og veltet seg i latter mens han skøyt champagnekorker rundt seg.

Bilen dekket de behovene jeg hadde, og i tillegg var den utstyrt med det ypperste av fransk teknologi fra begynnelsen av 2000-tallet. Den hadde elektriske vindusheiser, automatgir, kjørecomputer, fjernkontroll til stereoen (i fall man skulle sitte i baksetet å kjøre?), sentrallås, alarm, skinnseter, feilmeldingsvarsler, termometer, justerbare sidespeil, kruskontroll og koppholder. Alt opplevdes som luksus etter å ha kjørt en gammel Toyota Hiace i mange år. Og jeg må innrømme at jeg beundret franskmennene for at de turte å ta i bruk ny teknologi, så snart denne var tilgjengelig. Selv om jeg etter hvert inderlig ønsket at de hadde latt være. Eller i det minste ventet til teknologien var utprøvd. Dessuten hadde den nye bilen min instruksjonsbok. På nederlandsk selvfølgelig.

Dermed lå alt til rette for å lære nye språk. I løpet av min tid med bilen tilegnet jeg meg et solid forråd av fransk bannskap, og jeg ble rimelig stø på å lese nederlandsk. I tillegg fikk jeg hyppige møter med folk som snakket et annet språk jeg ikke skjønte. Bilmekanikersk.

For jeg må innrømme at min evne til å skru bil, er enda dårligere enn evnen til å kjøpe bil. Og da stiller man ikke godt rustet i konversasjon med bilmekanikere. Når de snakker om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser nikker jeg bare tilbake. Og smiler høflig. Jeg har nemlig ingen grunn til å anta at de spøker, selv om det er det jeg håper de gjør. I det daglige liv har jeg ikke hatt problemer med dette, siden jeg har hatt begrenset omgang med slike. Å pleie sosial omgang med en bilmekaniker i arbeidstiden, koster mer enn å tilbringe tid med tvilsomme damer med overdreven sminke. Selv om disse damene sikkert også kan snakke om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser, vil jeg ikke trekke ytterligere sammenligninger.


Men med min nygamle, grønne og franske bil fikk jeg etter hvert rikelig anledning til å omgås fagfolk i skitne klær. Altså bilmekanikere. Og etter hvert som jeg kom på fornavn med dem, ble samtalene mer og mer dystre. Når de skulle fortelle meg hva som var feil, trakk de meg til sides, og med alvorlig stemme og triste øyne kunne de fortelle meg at grensekardangen antakelig var så slitt at det kanskje ikke var lang tid igjen. Jeg hikstet tilbake og kjente hvordan lommeboka snørte seg sammen.
- Dere får gjøre det som er nødvendig, hvisket jeg tilbake.
Og det gjorde de.

Etter fem år var bilen endelig nedbetalt. Da var også det meste av den opprinnelige bilen byttet, reparert og forbannet med franske gloser. Verksmesteren og to av mekanikerne på det lokale verkstedet hadde bygd seg hytte og kjøpt seg seilbåter. De la julebordet i 2013 til Dubai og det varte i fjorten dager. Selv hadde jeg jobbet så mye overtid det siste året, at barna begynte å kalle meg onkel. Bilen hadde tilbrakt mer tid sammen med velbeslåtte mekanikere enn med meg, og til slutt tok jeg en enkel avgjørelse: Det var den eller meg. Mitt forhold til lunefull fransk teknologi og nederlandsk faglitteratur måtte opphøre. Jeg ringte bergingsbil, og fikk dem til å hente bilen, som hadde stått tre måneder på verksted, med brev- og besøksforbud.  Tiden var kommet, og bilen skulle stedes til hvile. Sørgehøytiden ble avsluttet ved bergingsbilen, og minnestunden ble kort og verdig.

Nå har jeg gjenvunnet pappatittelen, verdigheten og selvrespekten. I en japansk stålkasse, kjører jeg rundt, og savner ikke annet enn skinnsetene fra den gamle bilen. Verkstedet har permittert tre ansatte, og den ene bergingsbilen er solgt. Det er godt å vite at man har bidratt til vekst og utvikling i næringslivet i en periode, og at man har lært noe nytt. Jeg kan ennå banne på fransk og lese manualer på nederlandsk. Men jeg snakker fortsatt ikke bilmekanikersk.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 27. mai 2015)  

Underlig våryr

Jeg har ventet så lenge på dette. I hvert fall siden seinhøsten en gang. Men nå kan jeg endelig myse mot sola igjen, og la den varme et vinterblekt ansikt mens jeg kjenner hvordan mørket og det trange døgnet sakte åpner seg igjen. Jeg skuer ut på den nakne altanen der snøen er borte, og inne i hodet mitt tar jeg fram bilder av stoler, bord, iskrem, glass med iskald brus og sånt og enkle gode dager. Kona smiler hun også, inntil de lave solstrålene treffer stuevinduet på en måte som avslører hvert spor av salt og skitt, før de trenger gjennom glasset og løfter støvet fram fra alle hulrom i huset. Det er nok at den minste ungen rusler forsiktig over gulvet, så gir det kraftige assosiasjoner til en bøffelflokk på vill flukt over en tørr prærie. Med Ventolin og Jif gir vi både barn og hus den aller mest nødvendige førstehjelpen. Mens vi spyler, støvsuger og tørker begynner vi å glede oss igjen. Alt tyder nemlig på at det, til tross for hva vi trodde i november, blir sommer i år også.

Og med dette våkner dyret i oss…

Vi begynner å kjenne trangen til å bo trangt. Og kummerlig. Å tråkke på hverandre, lagre klær i poser og hauger, lage treretters middag i én kasserolle, brenne tallerkener og bestikk på bål etterpå og bære vann og oppvask rundt omkring. For ikke å snakke om å sove i en seng full av skjellsand og kjeks, og våkne grytidlig av at den minste ungen ligger oppå ansiktet ditt - med en åttekilos bleie som så vidt henger fast rundt hoftene. Og så blir selvfølgelig dassen full, og far må ut på «the walk of shame». Med tjue kilo bæsj og tiss i hånden, treffer jeg likesinnede med et enkelt nikk. Det er nesten som når man går på ski i marka. Selv fremmede mennesker smiler litt sjenert, og nikker til deg. Det er et herlig liv. Vi er nemlig campere.

Jeg har tidligere nevnt av kona er uvanlig glad i jul og det som minner om jula. Hun har nisser, engler, røkelse og myrra samme hvor man snur seg fra oktober til et stykke ut i januar. Campinglivet har samme effekten på henne. Når man bor i campingvogn finnes det nemlig ingen regler for hvor mye juggel, lys og underlig pynt man kan omgi seg med. Det dreier seg om lyslenker, stearinlys, pyntefat, mygglykter, markeringslys og dioder. Det er duker og antisklimatter med og uten frynser, figurer og papirballer og kruseduller og gardiner og puter og jeg vet ikke hva… Jeg har prøvd å nevne at vogna har begrenset lasteevne, noe som bare medførte en fin og inspirerende tale om at man strengt tatt ikke trenger å ha kjøleskapet fullt av øl, når vi flytter oss fra ett sted til et annet. Det kan man kjøpe når man kommer fram. Varmt, vel og merke. Så jeg holder stort sett kjeft og lar meg rive med.

For ikke å komme helt ut av rytmen, har vi selvfølgelig brukt vogna jevnt gjennom hele vinteren også. Det er omtrent som om sommeren, bortsett fra at alt er mye verre. Føttene er kaldere, blodet er tynnere og vannet er tykkere. Det er enten for kaldt eller alt for varmt, og alle DVD-er har vi sett hundre ganger før. Det bitte lille badet er stappfullt av våte kjeledresser med sand i alle lommer, og det lukter bålrøyk og sot av alt vi eier. Likevel koser vi oss. På tur finner barna ut at trær, bekker og bakker kan brukes til å ha det gøy. Og de kan være sammen i over et kvarter uten alvorlig slossing. Dette står i skarp kontrast til hjemmehelger, hvor de får blodtrykksfall og panikk når vi slår av tv-en.

Så nå gleder vi oss over hver soldag. Det er flotte dager i seg selv, men gir oss også signal om at snart er det klart for tur. Snart skal vi dra vogna hjem, tømme den, ordne den og vaske den. Så skal vi rigge både den og bilen for langtur igjen. Når vi har pakket ferdig, er vogna tung som et middels rekkehus. Bilen ynker seg litt før den tar seg sammen og vi snegler oss avgårde mot nærmeste grenseovergang.  Vi gleder oss. Det gjør nok ikke svenskene.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 29. april 2015)