Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)

Dyr språkopplæring

Jeg er ikke så veldig lettlurt. Det er i alle fall det jeg lurer meg selv til å tro, sånn i det daglige. Og så prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg må handle deretter. Men når to stykker rotter seg sammen og over tid overtaler meg til å tro at de har løsningen på mine problemer… Ja da kan jeg gå i fella. For noen år siden ble jeg utsatt for et slikt komplott. Den ene lurendreieren var en bruktbilselger, på alle måter. Den andre var meg selv. Begge var relativt desperate.

Jeg hadde et desperat behov for en bil som kunne romme mange personer, og den bagasjen disse har med seg. Han hadde et desperat behov for å bli kvitt en stor fransk plastbil. Vi møttes på halvveien, og da jeg kjørte sørover over Saltfjellet, tror jeg han lå og veltet seg i latter mens han skøyt champagnekorker rundt seg.

Bilen dekket de behovene jeg hadde, og i tillegg var den utstyrt med det ypperste av fransk teknologi fra begynnelsen av 2000-tallet. Den hadde elektriske vindusheiser, automatgir, kjørecomputer, fjernkontroll til stereoen (i fall man skulle sitte i baksetet å kjøre?), sentrallås, alarm, skinnseter, feilmeldingsvarsler, termometer, justerbare sidespeil, kruskontroll og koppholder. Alt opplevdes som luksus etter å ha kjørt en gammel Toyota Hiace i mange år. Og jeg må innrømme at jeg beundret franskmennene for at de turte å ta i bruk ny teknologi, så snart denne var tilgjengelig. Selv om jeg etter hvert inderlig ønsket at de hadde latt være. Eller i det minste ventet til teknologien var utprøvd. Dessuten hadde den nye bilen min instruksjonsbok. På nederlandsk selvfølgelig.

Dermed lå alt til rette for å lære nye språk. I løpet av min tid med bilen tilegnet jeg meg et solid forråd av fransk bannskap, og jeg ble rimelig stø på å lese nederlandsk. I tillegg fikk jeg hyppige møter med folk som snakket et annet språk jeg ikke skjønte. Bilmekanikersk.

For jeg må innrømme at min evne til å skru bil, er enda dårligere enn evnen til å kjøpe bil. Og da stiller man ikke godt rustet i konversasjon med bilmekanikere. Når de snakker om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser nikker jeg bare tilbake. Og smiler høflig. Jeg har nemlig ingen grunn til å anta at de spøker, selv om det er det jeg håper de gjør. I det daglige liv har jeg ikke hatt problemer med dette, siden jeg har hatt begrenset omgang med slike. Å pleie sosial omgang med en bilmekaniker i arbeidstiden, koster mer enn å tilbringe tid med tvilsomme damer med overdreven sminke. Selv om disse damene sikkert også kan snakke om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser, vil jeg ikke trekke ytterligere sammenligninger.


Men med min nygamle, grønne og franske bil fikk jeg etter hvert rikelig anledning til å omgås fagfolk i skitne klær. Altså bilmekanikere. Og etter hvert som jeg kom på fornavn med dem, ble samtalene mer og mer dystre. Når de skulle fortelle meg hva som var feil, trakk de meg til sides, og med alvorlig stemme og triste øyne kunne de fortelle meg at grensekardangen antakelig var så slitt at det kanskje ikke var lang tid igjen. Jeg hikstet tilbake og kjente hvordan lommeboka snørte seg sammen.
- Dere får gjøre det som er nødvendig, hvisket jeg tilbake.
Og det gjorde de.

Etter fem år var bilen endelig nedbetalt. Da var også det meste av den opprinnelige bilen byttet, reparert og forbannet med franske gloser. Verksmesteren og to av mekanikerne på det lokale verkstedet hadde bygd seg hytte og kjøpt seg seilbåter. De la julebordet i 2013 til Dubai og det varte i fjorten dager. Selv hadde jeg jobbet så mye overtid det siste året, at barna begynte å kalle meg onkel. Bilen hadde tilbrakt mer tid sammen med velbeslåtte mekanikere enn med meg, og til slutt tok jeg en enkel avgjørelse: Det var den eller meg. Mitt forhold til lunefull fransk teknologi og nederlandsk faglitteratur måtte opphøre. Jeg ringte bergingsbil, og fikk dem til å hente bilen, som hadde stått tre måneder på verksted, med brev- og besøksforbud.  Tiden var kommet, og bilen skulle stedes til hvile. Sørgehøytiden ble avsluttet ved bergingsbilen, og minnestunden ble kort og verdig.

Nå har jeg gjenvunnet pappatittelen, verdigheten og selvrespekten. I en japansk stålkasse, kjører jeg rundt, og savner ikke annet enn skinnsetene fra den gamle bilen. Verkstedet har permittert tre ansatte, og den ene bergingsbilen er solgt. Det er godt å vite at man har bidratt til vekst og utvikling i næringslivet i en periode, og at man har lært noe nytt. Jeg kan ennå banne på fransk og lese manualer på nederlandsk. Men jeg snakker fortsatt ikke bilmekanikersk.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 27. mai 2015)