Godt nyttår

Ja, for det er nå det nye året starter. I alle fall i vår familie. Vår gjerning er sterkt knyttet opp til skolens og barnehagens skjeve rytme. Derfor begynner vi det nye året i slutten av august. Og ikke i januar. I januar kaster vi ut juletreet og de siste gjestene, vasker av oss ribbefettet og tar med oss en ny kalender fra Prix. Og så er det bare å stange seg videre i vintermørket.
Det er nå vi står i begynnelsen av et nytt år. Vi tar fatt på 2016/2017 nå, og legger det gamle året bak oss. Takk for det gamle, forresten.

Og det er i grunnen best å starte et nytt år nå, på denne tiden. I januar føles det bare rart å starte på ny frisk, mens man fortsatt har sure oppstøt etter fjorten middager på elleve dager. Musklene verker etter to timer snømåking, og hodet henger som et pungtert sommerdekk på skuldrene. Da blir det ikke mye ”godt nyttår”.

Nei,  da er det bedre å ha en to måneders nyttårsfeiring, hvor man har badet i havet, seilt litt, vært en tur i syden, to uker på hytta, campet i Sverige, kost seg i Legoland, solt seg på terassen, grillet i hagen, festet med naboer, klagd på været, spist is og løst kryssord. Da er man endelig klar til å ta fatt igjen. Da er det virkelig ”Godt nyttår”!

Og i år blir alt veldig nytt på mange måter. Kona og tre av barna har byttet skole, siden deres egen skole skal rives, før den bygges opp igjen. Det er litt skummelt, men siden barna er så fornøyde, later vi voksne også som at vi tror det går greit. Og vi vet at det er barna som får rett, sånn egentlig, til tross for at de ikke lenger får lov til å sykle til skolen, men må ta buss. I all slags vær.

Minsta har blitt «klok kanin» i barnehagen. Det betyr ikke, som jeg først trodde, økt satsing på et ekstremt sunt kosthold med tyggemotstand. «Kloke kaniner» er de aller eldste og klokeste barna, og de vil nå få kjedelige leker som krever konsentrasjon, og evne til å tenke mer enn én tanke om gangen. De skal nemlig forberedes på skolegangen, noe jeg synes er veldig rart siden jeg fortsatt mener hun er rimelig nyfødt og fersk i verden.

Men i følge minsta selv, er hun klar for verden nå. Hun er nesten voksen, og hun krever de samme rettigheter som alle andre. Hun har med andre ord blitt umulig å legge om kvelden og umulig å vekke om morgenen.  Bare i helgene er alt som før, når hun stiller seg bredbent i soveromsdøra og roper at hun vil se på TV. Da er klokka kvart over fem, og hun har tatt lørdagen inn over seg.

Jeg derimot, skal fortsette der jeg slapp. Samme jobb, samme sted og samme folk rundt meg. Og nå setter alt annet i gang igjen også; med sin velkjente rytme kommer fotballtreninger og kamper, korpsøvelser, bursdager, andeslipp, møter, forkjølelser, smøring av ski og sykkelkjeder, ull innerst, lusepanikk, votter, ut-midt-på-natta-for-å-sikre-løse-gjenstander, snømåking, og i det hele tatt alt annet som til sammen blir et anker i virkeligheten. De kjedelige og hyggelige tingene man kjenner igjen fra år til år, og gjør oss i stand til å se på forandringer med nysgjerrighet og glede. I stedet for med frykt og forargelse.

Så da er det bare å krumme nakken, og gå på et nytt år. Med håp om at ting ordner seg litt etter hvert: At Trumpen i USA går på en smell, at regjeringen ødelegger minst mulig her hjemme og at jeg rekker å ta ned trampolinen før høststormen gjør det for meg.

Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted.