Avledningsmanøver

Hver dag i det siste har min fantasi blitt satt alvorlig på prøve. Gjerne to til tre ganger om dagen. Grunnen er at jeg har vært den i familien, som har hatt hovedansvar for å tilføre næring til minstejenta på elleve måneder. Når kona hadde dette ansvaret, tror jeg det var enklere. Hun har nemlig en evne til å forvandle ingredienser til god mat, og i tillegg kan hun forvandle god mat til barnemat. Hvis noen tror at det er barnemat (altså enkelt) å lage barnemat, må de gjerne tro det, men de tar altså feil. Barnemat skal nemlig ikke ha så mye sukker i seg, eller salt. Men det må gjerne være godt. Og når kona klarer å kombinere disse kriteriene, så er det faktisk en liten bragd.

Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er i stand til å lage noe som minner om mat, og innimellom slumper det til å smake bra også, men derfra til å mose det ned til noe som er spiselig for små unger… Nei, nei og atter nei. Så løsningen på problemet ligger i butikkhylla. På små pakker med pulver, eller små uhåndterlige glass, ligger raskeste vei til overlevelse for ungen. 

Siden dette er mitt fjerde barn, har jeg for lengst sluttet å bruke albuen, eller et sterilt termometer, for å finne ut om maten er passe varm. Jeg bare smaker på den, og dersom jeg ikke brenner meg, så går det (oftest) bra. Det er i den forbindelse jeg har utviklet dyp og ektefølt sympati med barnet mitt. Barnemat smaker i all hovedsak plast eller isolasjon, og den frenetiske hoderystingen hun bedriver under måltidet, skyldes ikke på noen måte at hun er mett. Det er rett og slett en bønn om hjelp. Jeg har prøvd alle tenkelige varianter av glassmat, men alt smaker det samme, og jenta mi reagerer på samme vis.

Derfor har jeg blitt nødt til å tenke, og har kommet fram til en løsning som fungerer bra for oss begge: Panserdame! Eller avledning, som det også kalles. Dersom produktet er skikkelig dårlig, kan man skjule det ved å henlede oppmerksomheten på noe man liker. Biler, verktøy, politiske ungdomspartier, deodoranter og lignende akkompagneres av lettkledde damer, mens sjampo, miksmastere, gardiner og sko går sammen med påkledde, lykkelige damer. 

Datteren min får derfor servert middag, sammen med sirkus. Sirkuset må variere i innhold, og kan bestå av alt fra et syltetøylokk til traktor som hyler ”Old McDonal had a farm” når du trykker på den. Så snart hun gjør antydning til å åpne munnen, smetter jeg en skje med isolasjon i munnen hennes, og gjentar så fort, og så ofte jeg klarer, inntil skåla er tom. Etterpå tror jeg hun merker at hun er mett, men hun har ingen erindring av å ha spist.

En tid var jeg bekymret for om hun skulle få senskader av denne snikinnføringen av mat, men har etter hvert skjønt at dette er vanlig, og varig praksis. Selv liker jeg å lese avisen når jeg spiser, eller å prate med andre. Noen leser reklamen på melkekartongen og noen spiller på mobilen. Alt er avledning fra det du egentlig gjør. Enkelte produsenter har tatt konsekvensen av at produktet egentlig ikke bør spises i bevisst tilstand, og legger derfor ved en leke i eska. Etter som jenta mi vokser til, vil mer og mer av maten være importert, frossen og klar for servering. Om smakssans, og kritisk sans er borte, er det kanskje mer en egenskap enn en ulempe. Avledning er vanlig praksis, og det starter med barnemat på glass.

(Publisert i Nationen 28.11.2012)