Vil ta skogen tilbake.

Norsk foredling av norsk trevirke har møtt veggen. De norske trærne, avlet fram gjennom nitidig planting og skjøtsel i generasjoner, ender som eksport til utlandet. Og den slags emigrering liker vi dårlig. Dette er trær som har nytt det beste vi har å by på her i landet. De er fostret opp på norsk mold og humus, med sildrende friskt og reint vann rundt røttene, norsk hvit snø har pakket det inn om vinteren, og det har stort sett alltid blitt beundret av norske barn på skitur med røde kinn og kakaobart. Og dette er takken? 

 

Men nå har Arbeiderpartiet fått nok. Man skulle kanskje tro at de setter ned foten, men neida. De setter ned en skoggruppe. Intet mindre. Jeg ser for meg at skoggruppa består av elleve staute karer, utstyrt med målebånd, øks og myndighet. Denne gruppas store oppgave er å hindre det norske trevirkets emigrasjon, og tvinge det tilbake til nærmeste sag og høvleri. Der andre staute karer, av begge kjønn, med sixpence og skjeggbust lager plank og flis av det. Så takker de hverandre for vel utført samarbeid, før skoggruppa setter av gårde på jakt etter mer. Lederen av gruppa, den stauteste av alle, har sikkert et kallenavn tenker jeg. Alle ”gutta på skauen” bør ha et skikkelig kallenavn. Og siden Kjakan er oppbrukt, ser jeg for meg at han kalles ”Barken” eller ”Stubben”, eller noe sånt. 

Det viser seg nesten å stemme. Skoggruppa består av fem staute karer, og seks staute kvinner. Lederen virker likevel å være en staut kar, som sikkert har berget opp til flere favn trevirke fra å ende som billig tremasse i Utlandet. Og de har ikke målebånd, øks eller myndighet heller. Men pågangsmot og gode hensikter har de. I bøtter og spann.

Skoggruppa har nemlig arbeidet i det skjulte, og lanserer en plan så listig og genial, at selveste Kjakan ville tatt bereten av seg. Planen har fem hovedpunkter og haugevis av underpunkter, med lure tiltak, som til sammen skal få norske planker opp å gå igjen. Og her kommer en kort oppsummering av innovative og nye tiltak: Skog skal nå betraktes som en ressurs, det skal benyttes virkemidler, Statskog skal bidra i norsk skogbruk, skog kan bli til energi og skogbruket trenger infrastruktur. Så genialt og så enkelt. Det er nesten så man spør seg selv: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Og denne planen har selvfølgelig fått et eget navn: Woods of Norway. Så da er det bare å sette i gang. Økt satsing på kunnskap og planting, avvirking og foredling. Trær inn og plank og flis ut, til å bygge hus med og fyre ovner med. Det lyder så vakkert. Og litt gammeldags og kjent. 

Men Skoggruppa har laget seg en nødutgang, i tilfelle det ikke blir så bra likevel. Eller i tilfelle planen blir vedtatt. Nødutgangen kalles ”Nasjonal tømmertransportplan”. Når man ser tempoet i en vanlig transportplan, vil det være rart om en ”nasjonal tømmertransportplan”, blir gjennomført over natta. Først skal man gruse tre kilometer i Snåsa, deretter sette av noen kroner til snuplass på en gammel skogsbilveg i Fiplingdal. Og så kommer kravene om stikkrenner her og skuterløyve der, og alle skal selvfølgelig få sitt, men vi må prioritere hvilke prosjekter som kommer inn på ”NTTP 2018-2027”. 

Den eneste måten man kan få tømmeret ut av skogen, før det visner, er å søke om bompengefinansiering av vegen. Og da er helvete løst. Da vil hele bygda reise seg i erigert protest. For hvem vil vel betale for å kjøre rundt i skogen, på humpete veger med tungtransport, sauer og elg? Men, etter femten års sammenhengende tømmerkjøring er veien nedbetalt og lokalbefolkningen kan kjøre på skogstur. Med hemningsløs jubel og nedrullete vinduer kan vi kjøre på tur til fjerne fiskevann, til jakt og rekreasjon. Eller på bærtur.

(Publisert i Nationen, 3. mai 2013)