Været er den siste utpost.

Jeg har alltid latt meg fascinere av været. Særlig det dårlige været. Slikt vær som får egne fornavn er en ting, men også kraftige regnskyll, enorme snømengder, langvarig hete og ekstrem kulde fascinerer meg. Jeg liker at vi blir kollektivt satt ut. Jeg liker ikke det faktum at enkeltpersoner rammes av dårlig vær, enten det er fatalt eller problematisk. Men jeg har sansen for den kollektive irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen.

Siden vi har klart å beseire enhver art, ethvert kontinent og etter hvert alle mysterier, står vi fortsatt på bar bakke når det kommer til været. Vi klarer ikke å kontrollere det, styre det eller bruke det slik vi vil. Været ligger utenfor vår kontroll, selv i ”verdens rikeste land”. Og dette føles som er fryktelig fornærmelse. Det kan virke som om været ikke tar hensyn i det hele tatt, og uten blygsel ignoreres alle våre vedtak og gode intensjoner.

I ”verdens rikeste land” er vi for så vidt vant til og hanskes med vær. Vi kan mye om vindstyrker, bølgehøyder, snømengder, rasfare, regnskyll og andre skumle værgreier. Det eneste som ”tar oss på sengen” er vinteren. Vinteren kommer som regel når vi aller minst venter det, med tre centimeter snø i slutten av oktober, hvert eneste år. Og dette fører til enorme problemer for oss. Resten av året tar vi på strak arm, med sammenbitte tenner og krum nakke. Vi har tross alt lært oss å dimensjonere. Både vegger og tak, drenering og avløp er laget for å kunne holde unna været. Til og med klær har vi, slik at vi kan gå ut og ta bilder av det dårlige været. Og om det skulle røyne på har vi både offentlige og organiserte helter som kommer og henter oss, samme hvor vi er.

Derfor kan vi smile litt overbærende når alle ”de andre” rammes av været. Når det blir stiv kuling i en amerikansk storby, eller brøytekanter i Kristiansand, vet vi at dette ikke ville affisert oss, erfarne og vante som vi er med den slags. Vi ler av Hollywood-filmer der de ikke vet forskjell på lyden av gange i kram snø og kald snø, og den manglende frostrøyken når helten peser rundt i minus tretti. 

Selv om vi kan alt dette blir vi lurt av været. Riksdekkende media, for eksempel, stikker hodet ut av vinduet for å lage en beskrivelse av været i hele landet. Alle utendørsarrangementer er planlagt på godværsdager, uten evne til å forestille seg at været kan endre seg. Påsketurister tror alltid at sol betyr sommer og at snø betyr pudder og kos. Sydenturister tror ”all inclusive” betyr at arrangøren garanterer godt, varmt vær. Søringer tror vinden river malingen av husene i nord, og nordlendinger har ingen forståelse for søringers prat om ”effektive kuldegrader”. 

Men vi er like sure, når været ikke står oss bi. Vi tåler skikkelig ruskevær, av alle typer. Vi har som regel det verste været i manns minne, flere ganger i året. Siden manns minne er omtrent tre uker, så stemmer dette forbausende godt. Og tre uker med samme vær vil ingen ha. Samme hvor bra det er. 

(Publisert i Nationen, 4. april 2013)