Idrett og dop

Jeg er sterk tilhenger av idrett. Jeg synes det er morsomt å se på når barn, og voksne, prøver å bli skikkelig flinke til noe, og konkurrerer med andre som prøver å bli skikkelig flinke i det samme. Jeg velger side, og heier på mitt lag, min utøver eller min deltaker. Hvem jeg heier på avgjøres ofte av hvilken relasjon jeg har til vedkommende. Det kan være en i familien, en jeg kjenner, en som har gitt ett positivt inntrykk gjennom media, eller bare en som kommer fra samme land eller landsdel som meg.

Jeg skal ikke påberope meg å vite mye om idrett generelt. Jeg er ingen ekspert, og har knapt nok vært en dyktig utøver i noe som helst. Likevel slår det meg, at mange av de mest populære idretter sannsynligvis har en opprinnelse i hverdagslige gjøremål. 

Jeg tror all form for løping, med og uten staver og ski, kommer fra behovet for å forflytte seg langt eller fort. All form for hopping og kasting kommer fra behovet for å flykte eller drepe, og all form for akrobatikk kommer fra behovet for å imponere det motsatte kjønn, altså kvinnene.

Men så har man noen idretter, som åpenbart kommer fra andre, litt mindre dagligdagse hendelser. Jeg tenker blant annet på idretter der poenget er å skade et annet menneske, slik som boksing, karate og ishockey. Eller idretter hvor man skal skade seg selv, men helst ikke dø, slik som fallskjermhopping, stup og bedriftsfotball.  Noen øvelser må rett og slett ha kommet opp som en reaksjon på kjedsomhet. Det er altså moderne idretter, siden man kjedet seg mindre før i tiden. Før i tiden var man alt for opptatt med å forflytte seg, flykte eller drepe noe, til å kunne finne på rare idretter.

Og de som kjedet seg, og ikke orket å lage nye idretter, samlet seg heller på et egnet sted for å drikke seg fulle. Uten at dette hjalp noe særlig. For når man hadde drukket lenge og vel, og passert et hvert snev av godt humør, seksualdrift og god moral, stod man igjen med en ting: Konkurranseinstinktet. Blottlagt for fornuft og HMS-tanker laget man altså nye idretter, egnet for tilstanden man befant seg i.

Noen idretter er tydeligvis oppfunnet under kraftig påvirkning av øl og peanøtter. Det satt nok langt inne for det etablerte idrettsveldet å anerkjenne disse idrettene, men lysten på å kontrollere og regulere aktiviteten, gjør at de blir tatt inn i varmen. For en stund siden leste jeg at verdensmesteren i strandbryting ble fratatt sin tittel, på grunn av doping. Og det er litt rart, for når voksne menn barker sammen til slagsmål på stranda, så er jo det som regel nettopp på grunn av doping, eller rus. Hadde det ikke vært for seine kvelder på puben, og en plutselig mangel på noe å prate om, ville vi vel ikke hatt darts heller? For ikke å snakke om pardans, bowling, quiz og håndbak. Alt sammen et resultat av at folk stimler sammen rundt en tappekran, blir fulle og glade for så å se seg om etter noe å gjøre. 

I min ungdomstid var jeg delaktig i, eller undrende tilskuer til mange nye idretter. Alle ble oppfunnet i desperat kjedsomhet, men de var fullstendig uten utviklingspotensial. De ville vært veldig ulovlige eller rett og slett farlige. Litt som utfor og skihopping altså. Men hvis de hadde fått utvikle seg, ville de fått navn som bilpansertubing, sjåførbytting, treskosliding, spontanhaiking, kantskrens og sandbrett. Men vi drev selvfølgelig også med strandbryting, svømming, stuping, (des)orientering, kappgang, trial og mange andre morsomme ting. Men vi visste ikke at det var idrett. Og når vi skjønte det, var toget gått, og vi hadde vokst fra ugjerningene.

 (Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. mars 2015)  

Sånt gjør man bare ikke

BarOslo er et passe populært skjenkested. Som navnet tyder ligger det i Oslo, eller det kan i alle fall gjøre det. Tre dager i uka, hver helg og onsdager dannes det en passe lang, men gemyttlig kø utenfor døra, men alle slipper inn innen rimelig tid. Det koster ikke all verden å komme inn, og ølet har overkommelig pris. På fredager hender det at det spilles levende musikk der. Da er det gjerne et lokalt band som ingen har hørt om, men som spiller helt greie coverlåter, i tillegg til de to låtene de har laget selv. BarOslo er et trivelig sted, med noen stamkunder og en hyggelig dørvakt. BarOslo har en jevn stab med svensker som gjør sitt beste for at folk skal trives. Jentene serverer, tapper øl og vasker bord, mens Patrik håndterer smilende køen utenfor.

Etter hvert tyder ting på at BarOslo blir mer og mer populært. Køen utenfor blir lang og tung, og Patrik har et svare strev med å holde folk fornøyde. Innenfor løper jentene skoene av seg for å rekke alle de tørste og slitne kundene, som maser og forventer et større utvalg enn BarOslo noen gang har hatt. Det blir dårlig plass og dårlig stemning, og levende musikk er ikke lenger nødvendig for å trekke folk. Stamkundene blir det færre av, eller de blir usynlige blant alle andre. Mye tyder på at absolutt ALLE vil til nettopp dette skjenkestedet. Patrik får flere med seg på vaktholdet, jentene blir flere, det hyres inn DJ fra Reykjavik, halvliteren blir mindre og glassene enklere. BarOslo må bygge ut, men det er fortsatt ikke plass til alle.

Siden støy, trengsel, svette og kjefting ikke har negativ virkning på tilstrømmingen av folk, ender det med at BarOslo setter opp prisene. Høy inngangspris, kombinert med astronomisk pris på øl. Prisen overgår alt man har sett tidligere, og folk begynner å protestere.

Man kunne jo tro at noen av kundene ville finne seg andre utesteder, billigere og triveligere. Men nei. De går til politikerne og krever mer rettferdig ølpris. Ingen vil betale 150 kroner for fire desiliter øl lenger, og det blir et politisk ansvar å sørge for økonomiske modeller som kan holde prisene nede. For å finne et annet sted å nyte sin øl, det er selvfølgelig alt for mye forlangt.

Og politikerne blir glade for å bistå. Endelig en sak som kan få de unge til å stemme på dem. Politikerne foreslår makspris på øl, storstilt utbygging av BarOslo, med flere barer, toaletter og utganger. Politikerne foreslår å lage ulike avdelinger, slik at de imøtekommer kundenes ulike behov for uteliv. Politikerne krangler litt om hvem som har de beste løsningene, hvem som var først ute og hvor fort dette kan fikses.

Men ingen tør å nevne at det går an å gå til et annet utested. Det finnes jo fortsatt andre steder med det samme tilbudet, det samme ølet og hyggelig og dyktig betjening. De har fortsatt åpent, og god plass. Der slipper man å stå i kø, albue seg fram til disken, rope for å bli hørt og sloss for å bli sett. Og det er mye billigere.

Men ingen nevner at det går an å gå dit.

Det blir som å be folk om å finne seg billigere leiligheter, studere andre steder i landet, løfte blikket og se seg litt rundt. Og sånt gjør man bare ikke.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 28. oktober 2014)