Avledningsmanøver

Hver dag i det siste har min fantasi blitt satt alvorlig på prøve. Gjerne to til tre ganger om dagen. Grunnen er at jeg har vært den i familien, som har hatt hovedansvar for å tilføre næring til minstejenta på elleve måneder. Når kona hadde dette ansvaret, tror jeg det var enklere. Hun har nemlig en evne til å forvandle ingredienser til god mat, og i tillegg kan hun forvandle god mat til barnemat. Hvis noen tror at det er barnemat (altså enkelt) å lage barnemat, må de gjerne tro det, men de tar altså feil. Barnemat skal nemlig ikke ha så mye sukker i seg, eller salt. Men det må gjerne være godt. Og når kona klarer å kombinere disse kriteriene, så er det faktisk en liten bragd.

Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er i stand til å lage noe som minner om mat, og innimellom slumper det til å smake bra også, men derfra til å mose det ned til noe som er spiselig for små unger… Nei, nei og atter nei. Så løsningen på problemet ligger i butikkhylla. På små pakker med pulver, eller små uhåndterlige glass, ligger raskeste vei til overlevelse for ungen. 

Siden dette er mitt fjerde barn, har jeg for lengst sluttet å bruke albuen, eller et sterilt termometer, for å finne ut om maten er passe varm. Jeg bare smaker på den, og dersom jeg ikke brenner meg, så går det (oftest) bra. Det er i den forbindelse jeg har utviklet dyp og ektefølt sympati med barnet mitt. Barnemat smaker i all hovedsak plast eller isolasjon, og den frenetiske hoderystingen hun bedriver under måltidet, skyldes ikke på noen måte at hun er mett. Det er rett og slett en bønn om hjelp. Jeg har prøvd alle tenkelige varianter av glassmat, men alt smaker det samme, og jenta mi reagerer på samme vis.

Derfor har jeg blitt nødt til å tenke, og har kommet fram til en løsning som fungerer bra for oss begge: Panserdame! Eller avledning, som det også kalles. Dersom produktet er skikkelig dårlig, kan man skjule det ved å henlede oppmerksomheten på noe man liker. Biler, verktøy, politiske ungdomspartier, deodoranter og lignende akkompagneres av lettkledde damer, mens sjampo, miksmastere, gardiner og sko går sammen med påkledde, lykkelige damer. 

Datteren min får derfor servert middag, sammen med sirkus. Sirkuset må variere i innhold, og kan bestå av alt fra et syltetøylokk til traktor som hyler ”Old McDonal had a farm” når du trykker på den. Så snart hun gjør antydning til å åpne munnen, smetter jeg en skje med isolasjon i munnen hennes, og gjentar så fort, og så ofte jeg klarer, inntil skåla er tom. Etterpå tror jeg hun merker at hun er mett, men hun har ingen erindring av å ha spist.

En tid var jeg bekymret for om hun skulle få senskader av denne snikinnføringen av mat, men har etter hvert skjønt at dette er vanlig, og varig praksis. Selv liker jeg å lese avisen når jeg spiser, eller å prate med andre. Noen leser reklamen på melkekartongen og noen spiller på mobilen. Alt er avledning fra det du egentlig gjør. Enkelte produsenter har tatt konsekvensen av at produktet egentlig ikke bør spises i bevisst tilstand, og legger derfor ved en leke i eska. Etter som jenta mi vokser til, vil mer og mer av maten være importert, frossen og klar for servering. Om smakssans, og kritisk sans er borte, er det kanskje mer en egenskap enn en ulempe. Avledning er vanlig praksis, og det starter med barnemat på glass.

(Publisert i Nationen 28.11.2012)

Naiv. Uredd.

Jeg er blant de som passerer avisstativet i butikken, mens jeg leser overskriftene. Det er sjelden jeg plukker med meg et eksemplar, med unntak av den tynne lokalavisen. Men likevel får jeg dekket mitt behov for nyheter, artikler og underholdning ved hjelp av tv, radio og internett. Når lokalavisen og den rosa lørdagsavisen også skal leses har jeg rett og slett ikke mer tid til å lese aviser.

Men jeg sitter altså med en gnagende følelse av at jeg burde lest tabloidene også. Jeg er nemlig ikke redd nok! Av de overskriftene jeg har lest, har jeg skjønt at jeg burde være redd. 

I følge riksdekkende media har jeg, bare det siste halvåret, sannsynligvis hatt hjerneslag, blitt avhengig av alkohol, blitt ranet, blitt rundlurt av både stat og næringsliv, blitt overvåket, feilbehandlet, neglisjert og tråkket på. Som nasjon har vi blitt invadert av både mordersnegler, romfolk og fulle svensker. I tillegg sliter vi kolossalt med å betjene husleia siden polakkene sender barnetrygden hjem der ungene velter seg i luksus.

Men jeg, som det naive, godtroende fjols jeg er, er ganske fornøyd.

Jeg rusler rundt i min enfoldighet og parkerer bilen ulåst, med nøklene i. Og når jeg kommer tilbake, finner jeg den akkurat som jeg forlot den. Jeg snakker med fremmede når de snakker til meg, uten å bli slått ned og banket opp. Jeg våkner om morgenen og tror jeg har sovet, men har sannsynligvis hatt hjerneslag. Jeg tar en pils, fordi jeg vil, og forstår ikke at det er fordi jeg MÅ. Jeg ser at veier bygges og brøytes, at sykepleiere går på jobb, og tenker at der blir skattepengene mine brukt. Jeg hører at noen av de som snekrer på nabohuset snakker polsk, og er glad for at naboen slapp å vente til neste år med å få skiftet østveggen. I tillegg betaler jeg lykkelig på huslånet i trygg forvissning om at en kompis i Oslo betaler dobbelt så mye, for under halvparten så stort, og har samme lønn som meg.

Så kanskje jeg burde kjøpt disse avisene, i stativet, slik at jeg kunne fordype meg i frykten? Da kunne jeg sett døden i hvitøyet rundt hvert hjørne, og vært litt mer på vakt. For det er sikkert mye å passe seg for, som jeg ikke vet om. Jeg burde være glad for at media forteller meg om det. Om de store farlige dyrene, eller de små ufarlige som blir dødelige i flokk, at alt det grusomme som har skjedd, like gjerne kan skje igjen og at det som har skjedd noen, like gjerne kan skje meg. Hadde jeg bare skjønt dette, kunne jeg tatt ansvar og beskyttet meg mot alt.

Men det høres ikke særlig gøy ut. Å gå rundt armert, bevæpnet og forkledd som en festning, med en lege i lomma, og koffeinhøy årvåkenhet. Jeg vil heller bli overrasket, forbannet eller lei meg når det butter i mot.  Jeg tror ikke det er sunt å gå rundt som en spent buestreng, og ubevisst kikke seg over skuldra, og låse seg inne sammen med det man måtte ha av verdi. Jeg tror det rett og slett er litt farlig, jeg. Så jeg vil holde litt slapt i roret, naivt godtroende og fornøyd. Bare passe kritisk, skeptisk og litt irritert innimellom. Tabloidene kan fortsette å selge frykt, i mangel på agurker, men jeg kjøper det ikke. Det kommer sikkert til å ta livet av meg, for jeg vet at pessimistene alltid får rett. Til slutt.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)